Creatur

Retten til å bli glemt – Kan ringvirkningene av dommen mot Google i EU-domstolen få katastrofale følger?

-

Google-sensur

 

 

På Nordisk Arkivkonferanse i august 1997 holdt daværende direktør i Datatilsynet, Georg Apenes, et innlegg hvor han valgte å fokusere på “retten til å bli glemt”. Dette var året før Google ble startet, vi brukte fortsatt Windows95, Bill Clinton var president i USA og Radiohead kom med sitt store gjennombrudd ‘OK Computer’.

Dette var selvsagt også lenge før dommen falt i den mye omtalte personvernsaken Google tapte i EU-domstolen nå i mai.

Innlegget Georg Apenes holdt på arkivkonferansen for over 15 år siden omhandlet ikke uønskede søkeresultater og skjemmende artikler, men var mer som en forsvarstale for alle avdøde og deres ettermæle. Apenes mente at personsensitive opplysninger skal brukes kun til de formål de er innsamlet for, og etterpå slettes for å ikke “forkludre” de avdødes ettermæle. I Oslo Kommune sitt referat fra denne konferansen skriver de om Apenes sitt innlegg:

Han nevnte biografiforfattere som bringer intime detaljer om henholdsvis Alexander Kielland, Olaf Bull og Edvard Munch. Detaljer som forfatterne har tilegnet seg ved å lese private brev og pasientjournaler. Forfatterne bringer opplysninger som Apenes mente har lite med deres kunst å gjøre og som vi i dag iallfall ikke har «krav på å få vite», slik mange forfattere ofte uttrykker det. Apenes fordømte denne typen «mangel på alminnelig folkeskikk», og sammenlignet deler av biografiforskningen med «gravskjending» og «mangel på anstendighet».

Hvis man holder folkeskikk og anstendighet utenfor, siden dette strengt tatt er subjektivt og må defineres ut fra sosiale normer, generasjon og tidsånd, kan man se på begrepet “ettermæle” isolert sett som summen av et levd liv og dermed også summen av all tilgjengelig informasjon. I en biografi om Edward Munch vil det selvsagt være interessant å se på årsaker og kunstnerens bakgrunn for å få en innsikt i hvorfor og hvordan Munch skapte den kunsten vi kjenner han for i dag, og dermed skille kunsten fra kunstneren slik man kan skille en sanger fra sangene han eller hun synger. Det kan være vanskelig, men det er viktig.

Shoot the messenger

Nå foreligger det altså en dom fra EU-domstolens høyeste instans, basert på spanske Mario Costeja González sin sak mot avisen La Vanguardia Ediciones for å få fjernet informasjon om en flere år gammel tvangsauksjon González var involvert i. Tvisten rundt tvangsauksjonen ble dømt i hans favør, men artikkelen om tvangsauksjonen kom høyt i søkeresultatene når man søkte på hans navn i ettertid. Saken mot avisen ble forkastet av det spanske datatilsynet, fordi all informasjonen i artikkelen i nettavisen var korrekt da den ble publisert. Da gikk saken videre, og målet ble å fjerne henvisningen til artikkelen fra Google sitt søkeresultat.

I et tidlig stadie av denne rettsaken gikk generaladvokat og rådgiver for EU-domstolen Niilo Jääskinen ut med at ikke søkemotoren selv har et ansvar for å filtrere resultatene når det indekserte innholdet er publisert av andre. Likevel, på tvers av dette, falt dommen som skal gi folk “retten til å bli glemt.”

Google er selvsagt meget negative til hele denne prosessen, og publiserte informasjon om ringvirkningene kort tid etter dommen. Google opprettet en egen dedikert nettside for de som ønsker å få fjernet innhold, og i løpet av det første døgnet fikk de inn over 12000 søkere som ønsket å få slettet innhold. På det meste mottok de 20 søknader i minuttet.

Almost a third of the requests were in relation to accusations of fraud, 20 per cent were in relation to violent/serious crimes, and around 12 per cent regarded child pornography arrests. (The Telegraph)

Dommen sier at man skal ha muligheten tip å få fjernet informasjon som er usanne, men også som er “inadequate, irrelevant or excessive in relation to the purposes of the processing, that they are not kept up to date, or that they are kept for longer than is necessary unless they are required to be kept for historical, statistical or scientific purposes.”

Enkelt oversatt vil det si usannheter og informasjon som er utilstrekkelig, irrelevant, eller overdrevne. Med andre ord, det er ganske diffuse retningslinjer for hva Google er pålagt å fjerne, og Google selv har opprettet en egen avdeling som skal behandle hver enkelt sak de mottar individuelt. De sier selv at de skal gjøre sitt ytterste for å holde balansen mellom den enkeltes personvern i henhold til EU-dommen, og offentlighetens rett til å vite – og distibuere – informasjon.

I Norge har vi lenge hatt tjenesten SlettMeg.no, en tjeneste underlagt statlige NorSIS (Norsk senter for informasjonssikring), som kan hjelpe de som føler seg krenket eller mobbet på nett. De har også lenge hatt fokus på sletting av informasjon på Google, men da med et ganske annet utgangspunkt. Likevel er både Datatilsynet og NorSIS rimelig unyansert positive til denne EU-dommen.

Problemet til Google vil nok være å, på vegne av alle i Europa, definere på en uhildet objektiv måte hva som så er irrelevant eller misvisende informasjon i enhver situasjon. Å definere hva som er sant og usant er kanskje en noe enklere oppgave, men å tro at det man finner via Google er sannheten kan man håpe de fleste har egne forutsetninger for å bedømme. At alt man søker etter, og eventuelt finner, skal være sannferdig kan vel umulig heller være det optimale i alle sammenhenger. Det er vanskelig for en søkemotor å inndele i avdelinger for fiksjon, faglig informasjon og lignende, så å bedømme relevansen av dine funn i Google har vel vært (og bør vel være) opp til den enkelte.

Alle søkemotorer med virke i Europa omfattes selvsagt av denne EU-dommen, men det er strengt tatt Google som er merkevaren saken omhandler. Om mange får gjennomslag for å fjerne innhold fra Google sitt indeks, kan dette få forskjellige konsekvenser for Google. Hva vil skje hvis flere og flere tenker at de ikke kan stole på søkeresultatene, og at de er mangelfulle eller påvirket av krefter utenfor selve algoritmen som danner grunnlaget for Google sin unike markedsledende posisjon for søk?

Too big to fail

Yahoo og Bing har vekslet mellom hvem som er på andreplassen etter Google på mange lister over de mest brukte søkemotorene (selv om ingen av dem når Google til knærne i antall søk per dag), men dette er alltid tall fra USA eller i begrensede territorier. På verdensbasis er den kinesiske søkemotoren Baidu på en soleklar andreplass bak Google, og brukes i tre av fire søk i Kina. Det har vært et anstrengt forhold mellom Kina og Google i lengre tid, og i det siste har ting om mulig blitt værre med anklager om at Google (og flere andre som Apple og Facebook) blir beskyldt for å spionere på Kina og stjele informasjon. Baidu har nok neppe en plan om å ekspandere til andre territorier med det første, men det er viktig å huske at stegene opp for å vippe Google ned fra toppen ikke nødvendigvis er umulige.

Man kan ofte tro at giganter som Google, Apple og Facebook er så store at de umulig kan miste sin posisjon, og at noe er “too big to fail” kan ofte være tilfelle, men om den grunnleggende funksjonaliteten til Google mister fotfestet kan det få uforutsette følger. Hvis vi ikke lengre tror på søkeresultatene deres, kan ringvirkningene være fatale for Google.